Hva er det egentlig med farmen som engasjerer? På meg så virker dette som 3 totalt uspennende personligheter som strever etter å få trykke trynet sitt nærmest mulig allmennheten. Jeg ser ikke at disse personene skal gjøre krav på almennhetens interesse.
Joda, etter en uke ute på prøve er motivasjonen der fortsatt. Det bekymret meg litt en stund at den skulle settes på prøve, at den skulle påvirkes av andre. Det er godt å konstatere at den fortsatt er der, at den fortsatt er like stabil som før. Det å findre sin indre motivasjon er jammen ikke lett, jeg er glad jeg har funnet min.
Ha en fortsatt god helg da dere.
Dette er et raseri innlegg, riv det istykker og kast det.
PS. Garanterer ikke at dette fungerer for deg
Hva er det med rørleggerfirmaer som gjør at de tror at de er bedre enn alle andre? Jeg skjønner det bare ikke.
Jeg la merke til at jeg hadde en liten lekkasje nå i påska og trodde i min naivitet at sider som mittoppgrag.no og mittanbud.no skulle gjøre at jeg fikk inn nok av interesserte. Men nei, ynkelige 3 personer fordelt på 2 tjenester klarte å prestere å sende ut en mail der de bad meg ta kontakt for en pris og avtale tid.
Det hele endte med at jeg ringte jeg måtte ta en ringerunde og fikk etter litt insats napp hos et firma. Lekkasjen utbedret og jeg er fornøyd. :D
Det som irriterte meg er at de aller fleste sa at de rett og slett ikke hadde tid til enten å gi meg en pris, eller å gi meg en konkret dag for når det kunne gjøres.
Rart det der gitt, jeg skriver mindre når det er mindre som bekymrer meg. Skulle egentlig ha blogga mer når jeg var fornøyd også, men det føles ikke riktig av en eller annen grunn.
Jeg var innom en bokhandel og skulle kjøpe meg skjøte eller “skøyte” som det egentlig heter der jeg egentlig kommer fra. Når jeg kom hjem så så jeg med skrekk og gru at jeg hadde tatt med meg det på nynorsk, kanskje ikke så rart i en kommune der nynorsk er hovedmålet.
Uansett, når jeg skulle sette meg ned og fylle det ut så kom jeg over dette grusomme ordet, Utferdar, hva i svarte betyr det? Så langt jeg kan tolke uttrykket så betyr det “han som skriver dokumentet”, men dette er fri tolkning. Fins det noen bedre?
Søstern vil at jeg skal bli fadder for hennes sønn, jeg har egentlig ikke tenkt så nøye over hva det innebærer, men etter litt tankestunder så har jeg komt til at det er faktisk noe veldig fint. Jeg føler meg litt spesiell av det, jeg tror jeg trenger det nå i den stunden som er nå.
Så neste helg skal poden døpes, får se å lære han noen triks i hvordan unngå den store avhengigheten. :P
Rart hvor gode vaner klarer å få meg til å fortsette vektnedgang, 114kg og still going strong siden nyttår. Merker at det går tyngre å gå nedover, men det er jo som det er i perioder. Enkelte perioder går går det bedre, andre står jeg stille. Det er bare slik det er, skulle naturligvis ønske at jeg konstant gikk ned i vekt basert på det jeg gjør men sånn er det ikke dessverre.
Får bare ta det som det er og glede meg over at jeg nå har gått ned 17 kilo siden nyttår.
Høres dramatisk ut, eller hva? Egentlig ikke, for jeg har innsett, det kan bare gå oppover, fremover og videre. Å gå rundt å bry hjernen med det som har vært har jeg aldri vært noen diger fan av.
Det jeg sikter til dog er at jeg har ommøblert litt og gjort om på noen ting etter å ha vaska og rydda. Det kjennes bedre å gjøre det på denne måten dog, siden det å løpe 2 trapper for å gå på do midt på natta frem til nå har vært et pes. Ellers så regner jeg med at jeg får orden på ting i løpet av påska. Hadde håpt å få kutta epletreet også, men sagen er og blir borte dessverre.
Tenkte litt på det å kjøpe sykkel faktisk, siden jeg hadde meg en tur på sykkelen ifjor som var heller selsom(magen var i vegen) så har jeg gått rundt med den forestillingen om at sykling ikke er noe for meg. Problemet er at nå tvinger det seg frem enten jeg vil eller ei. Jeg må rett og slett ha en sykkel da jeg ikke kan være låst til det å bruke buss/t-bane hvor det nå enn jeg har tenkt meg.
Problemet er dog at det fins mennesker der ute som ikke ser forskjell på mitt og ditt så jeg står da overfor valget om å kjøpe noe billig dritt som ingen vil ha eller å kjøpe noe som jeg faktisk trives med.
En bekjent av meg ble en smule indignert når jeg bad ham om å ikke prate så mye om onlinespillingen som tidligere, han spurte meg “hva skal vi snakke om når vi mister et av de faste holdepunktene for våre diskusjoner”.
Jeg må innrømme, jeg prøver i stor grad å “beskytte” meg selv mot å få lyst til å spille igjen, prøver å unngå det å tenke for mye på det, unngår det å komme i situasjoner hvor jeg tenker at jeg hadde hatt det bedre om jeg hadde spilt igjen.
Foreløpig har jeg klart meg såpass bra som jeg har fordi jeg har hatt en nulltoleranse iforhold til min egen spilltid. Men min venn har et poeng, fordi jeg ikke ser verdien av ting X betyr ikke at andre kan se verdien av det. Om konsekvensen da blir at jeg mister en venn pga dette så får det være prisen for å “bli frisk”.
Jeg ser at jeg ikke kan gå tilbake, jeg ser at jeg må finne noe som betyr mer for meg enn det spillingen gjør. Er prisen jeg må betale at jeg utelukker noe annet? Eller er nøkkelen det å finne den “optimale balanse”.
Jeg har egentlig ikke lyst til å miste noen på den vegen jeg går, men jeg ser at miljøet jeg er i gjør meg til den jeg er. For å kunne komme meg et skritt videre må jeg kunne svelge noen kameler og kameler må inntaes i små biter for å kunne konsumeres. Ett skritt av gangen, en bit per dag.
Det er derfor bloggingen også kommer litt i rykk og napp, det kommer ikke alltid til meg i form av inspirasjon, snarere desperasjon.
Så kjære leser, hvor dypt stikker min avhengighet, sett fra utsiden? For et år siden vil jeg klassifisere meg selv som psykotisk og desillusjonert, men hva nå?
Innimellom så tenker jeg på hvordan det hadde vært om jeg hadde gjort ting annerledes på et tidligere tidspunkt, innimellom sitter jeg med tårevåte øyne og tenker på det som var. Innimellom så tenker jeg på hvordan det burde ha vært, men til syvende og sist så handler denne fasen i livet for både meg og henne om å finne ut hva vi vil hver for oss.
Jeg kan ikke hjelpe henne, hun kan ikke hjelpe meg. Vi er destruktive sammen akkurat nå. Kommer tid, kommer råd si noen og tid har vi jo alt vi noengang skulle kunne tenke på sammen.
Vi levde et isolert liv, et liv der man ikke kunne gjøre noe for å utvikle seg selv, for å prioriterer bare -jeg- i livet. Hverken hun eller meg hadde det, vi ble vår egen fange i et spill om tid, prioriteringer og konsekvenser.
Vi gjorde sammen noen forsøk på å gjøre prioriteringer, foreta andre valg,. Men til syvende og sist så er vi de vi er, vi er vanemennesker på godt og vondt. Å forvente at andre kan forandre seg for deg er ikke realistisk. En viss påvirkningskraft har man jo naturligvis, men til syvende og sist så er man den man er på godt og vondt.
Jeg er litt sint på meg selv sånn i etterkant fordi jeg åpenbart bad henne om å endre seg, -jeg- har ikke rett til det. Om hun ønsker en endring så må hun ta initiativ til dette og komme til sine egne konklusjoner at dette var riktig for henne.
Jeg ser at hun prøvde sitt beste, jeg ser at hun ønsket det, men jeg kan dessverre ikke hjelpe til i prosessen fordi det ganske enkelt blir min egen undergang. Jeg kan ikke være sterk og stå last og brast med alt. Jeg må kunne tillate meg å være svak, å kunne ta til tårene når det føles riktig uten at det føles som en byrde for meg. Det høres ensidig ut, jeg vet. Jeg forsøker etter beste evne å komme til de riktige konklusjonene og de beste måtene å komme til de er å forsøke å konkretisere de i form av ord. Se på de i etterkant, tenke på det, ville det, gjøre det.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer, jeg vet ikke hvorfor vårt forhold ikke passet inn akkurat nå, men jeg vet at jeg kan ikke forvente mer av verden enn det verden forventer av meg. Det må være likt ellers går jeg tom.
Vi trengte en pause, så får vi se hvor vi ender opp hen til slutt.
Etter noen dager “hjemme” har det blitt klarere for meg at det å ta noen pauser i hverdagen er viktig. Det å gjøre noe man ellers ikke gjør, tenke seg om og få utløp for noen kreative verdier -er- faktisk viktig.
Det hjelper veldig å få litt rekreasjon uten så altformange forpliktelser, så får vi ta strieskjorte og havrelefse når hverdagen tar meg igjen når jeg kommer tilbake.
Joda, jeg skriver endel om det, det å være motivert, det å bekrefte overfor seg selv at man er på riktig veg. Hvorfor? Jo, fordi det er endel av tingene som driver meg, det å faktisk bekrefte at vegen jeg går nå -er- riktig for meg. Jeg må fokusere på meg selv og mitt eget individ i denne prosessen og derfor må jeg gi slipp på den som til nå har vært den eneste for meg.
Det er en sorgprosess opp i det hele, det å separeres, å skille lag med noen som har betydd så mye over så lang tid. Det føles til tider veldig egoistisk, men om jeg ikke kan prioritere meg selv opp i dette så kommer jeg ikke i mål. Jeg kommer ikke dit -jeg- skal, det jeg da gjør blir bare noe midt i mellom. Det blir ikke på den måten jeg ønsker, noe ordentlig.
Om vi finner tilbake til det som var en gang, vet jeg ikke. Det er for tidlig å si, at vi en gang var et par med en annen forestilling enn det som er nå er uomtvistelig. Vi hadde en annen prioritering for 10 år siden, det vi hadde den gangen var noe annet enn sånn det ble.
Jeg tenker fortsatt på henne, senest på bussen igår, en tåre kom frem i øyekroken, men jeg grep meg i det. Jeg skal være sterk, jeg skal komme meg igjennom dette uten kompromisser. Ved å forlate det jeg hadde som var så trygt og godt så kaster jeg meg ut i noe som jeg ikke vet helt hva er, men jeg ønsker ikke livet mitt sånn det var. Jeg trives faktisk bedre proffesjonelt nå enn sånn jeg hadde det.
En refleksjon jeg ofte griper meg i å gjøre nå er å spørre meg om: “Er jeg lykkeligere nå enn for 2 år siden?”. Vesla sa at jeg burde unngå å gjøre slike refleksjoner i den prosessen jeg er i nå fordi hun mener det er klart at jeg ikke er det, for min del så synes jeg det er viktig å sette ord på at jeg faktisk ikke vet. Jeg -tror- jeg er det, men jeg -vet- ikke. Det er noe som tydeligvis trenger litt tid på å gi seg selv, jeg vet bare at det akkurat nå føles litt feil, litt egoistisk. LIke fullt det føles mest av alt riktig.
Dagen idag ble en smule snodig, positive nyheter først da jeg fikk vite at jeg “bare” må betale 5800 kroner til felleskapet i ekstra-skatt samt den negative siden at jeg og kona signerte separasjonspapirene.
Dager som denne blir litt snodige til slutt, klarer ikke helt å forholde meg til om jeg skal være lykkelig eller lei meg. Kanskje derfor jeg ble så berørt av sms-en til søstern der hun sa hun var stolt av hvor reflektert jeg virker her i bloggen. Rart for en påvirkning ord kan ha på folk til slutt, jeg vet ihvertfall at jeg er på veg i riktig retning nå. Det føles riktig faktisk selv om det er vondt samtidig. Skal bli godt å få en pause fra det hele for å få det litt på avstand. En ukes ferie hjemme hos opphavet høres ut som en bra ting nå så jeg reiser på torsdag.
Det er litt absurd at jeg må stå opp klokka 5 for å nå et fly som tar av fra gardermoen klokka 8, men sånn er livet. Fly er ikke så raskt som man vil ha det til.
og til slutt; Offesiell veiing i morgen, så får vi se hvor “flink” jeg har vært. Har en god følelse angående det.
Ergo er jeg, eller?
| m | ti | o | to | f | l | sø |
|---|---|---|---|---|---|---|
| « mai | ||||||
| 1 | ||||||
| 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 |
| 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 |
| 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 |
| 23 | 24 | 25 | 26 | 27 | 28 | 29 |
| 30 | 31 | |||||
Tips oss hvis denne bloggen er upassende
